Archive

Author Archive

Brother Nathanael – Nationalist Solution To Money

April 13, 2014 Leave a comment

Putins tale om Krims gjenforening med Russland 18.Mars 2014

April 1, 2014 Leave a comment

Fra en leser har vi fått tilsendt denne talen av Vladimir Putin fra 18.Mars oversatt til norsk. Vi i GIABO takker så mye for bidraget :)

putinPutin taler til representanter av Russlands føderale forsamling, regionsledere og representanter fra andre grener av de sivile myndigheter.

Kilder: Russian Presidential Executive Office, video1 (youtube), video2 (berlingske.dk).

 

Kreml, tirsdag 18. Mars, 2014.

PRESIDENT AV RUSSLAND VLADIMIR PUTIN:

Medlemmer av Føderasjonsrådet og Dumaen, god eftermiddag. Representanter fra Republikken Krim og Sevastopol by er med oss her i dag, innbyggere av Russland, befolkningen av Krim og Sevastopol!

Kjære venner, vi er samlet her i dag i forbindelse med et spørsmål som er av vital historisk betydning for oss alle. En folkeavstemning ble holdt på Krimhalvøya den 16. mars i full overensstemmelse med demokratiske prosedyrer og akseptert internasjonal praksis.

Mer enn 82% av de stemmeberettigede deltok i avstemningen og over 96% av disse stemte for å bli gjenforent med Russland. Disse tallene taler for seg selv.

For å forstå bakgrunnen for et slikt ønske er det nok å vite litt om Krims historie og om hva Russland og Krim alltid har betydd for hverandre.

Alt på Krim taler om vår felles historie og stolthet. Dette er stedet hvor det antikke Khersones lå, og hvor Prins Vladimir lot seg døpe (i år 988). Hans åndelige valg om å adoptere den ortodokse tro formet utgangspunktet for kulturen, sivilisasjonen og de menneskelige verdier som forener menneskene i Russland, Ukraina og i Hviterussland. Gravene til de russiske soldatene hvis heltemot brakte Krim med i det russiske rike (i 1783) ligger også på Krim. Dette er også Sevastopol – en legendarisk by med en betydningsfull historie, et naturlig fort som tjente som stedet hvor den russiske Svartehavsflåten oppstod. Krimhalvøya er byene Balaklava og Kerch, Malakhov Kurgan og Sapunhøyden. Hver av disse stedene er kjære i våre hjerter, og minner oss om det russiske forsvarets bragder og mot.

Krimhalvøya er en unik plass med representanter fra ulike folkeslags kulturer og tradisjoner. Dette gjør forøvrig stedet likt med resten av Russland, hvor ikke en eneste etnisk gruppe har gått tapt gjennom århundrene. Russere og ukrainere, krimtartarer og folk av andre etniske grupper har levd side om side på Krim, samtidig som de har tatt vare på sin identitet, tradisjoner, språk og tro.

Og derfor er den totale befolkningen av Krimhalvøya i dag 2.2 millioner, og av disse 1.5 millioner russere, 350,000 ukrainere som for det meste anser russisk som sitt morsmål, og omkring 290,000 – 300,000 krimtartarer som, etter hva folkeavstemningen har vist, orienterer seg mot Russland.

Det er helt rett at det har vært tider da krimtartarene ble behandlet galt, som med så mange andre av folkegruppene ellers i det tidligere USSR. Til dette har jeg kun ett å si: millioner av mennesker av forskjellige etnisiteter led under disse tidligere tiders undertrykkelse, og i særdeleshet russerne selv.

Krimtartarene fikk til slutt returnerte til sitt hjemsted (under Perestrojka-perioden på 80-tallet). Jeg mener at vi skal legge alle politiske og lovgivende beslutninger til rette for å sluttføre rehabiliteringen av krimtartarene og gi dem deres rettigheter tilbake samt gjenreise deres gode navn og rykte (fra Stalins falske anklager mot dem som førte til tartarenes deportasjon fra Krimhalvøya i 1944).

Vi har stor respekt for alle folkeslag som i dag lever på Krim. Dette er deres felles hjem, deres moderland, og det ville være rett – jeg vet at den lokale befolkningen støtter opp om dette – for Krim å ha tre likestilte nasjonalspråk: russisk, ukrainsk og tatarisk.

Kolleger,

I folks hjerter og sinn, har Krim alltid vært en uadskillelig del av Russland. Denne faste holdning er basert på både sannhet og lovgivning, og ble overført fra generasjon til generasjon opp igjennom tidende, og under enhver omstendighet, trass i alle de dramatiske omveltninger som vårt land har gått igjennom i det forrige århundre.

Etter revolusjonen ga bolsjevikene for en rekke årsaker – måtte Gud dømme dem – en stor del av de historiske deler av det sydlige Russland over til den Ukrainske republikk. Dette ble gjort uten noen hensyn til den etniske sammensetningen av befolkningen, og i dag danner disse områdene de sydøstlige deler av Ukraina. Deretter, i 1954, ble en beslutning tatt om å overføre Krimhalvøya til Ukraina, sammen med Sevastopol, til tross for den kjensgjerning at denne byen var en føderal by. Dette skjedde på personlige initiativ av kommunistpartiets leder Nikita Khrustsjov. Hva som stod bak hans beslutningen om å gå til dette drastiske skritt – ett ønske om å vinne støtte hos den ukrainske politiske ledelsen eller å prøve å gjøre godt for de grusomheter som ble begått mot Ukraina på 30-tallet – er noe som historikerne må ha som oppgave å finne ut av.

Det som saken uansett handler om i dag, er at denne beslutningen ble gjort i klar strid med de forutsetninger i grunnloven som til og med gjaldt på det daværende tidspunkt. Beslutningen ble gjort bak forhenget. Naturlig nok, i en totalitær stat falt det heller ingen inn å på forhånd konsultere dette spørsmål med de berørte innbyggerne på Krim og i Sevastopol by. De fikk nøye seg med å få høre om beslutningen i etterkant. Krimbeboerne ble selvsagt forbløffet over at de plutselig var blitt en del av Ukraina. Men i det hele – og vi må understreke at vi alle er klar over dette – ble beslutningen behandlet som en formalitet siden terriotoriet ble overført innenfor grensene av en stat. På den tid var det umulig å forestille seg at Ukraina og Russland ville deles opp og bli to separate stater. Dette har imidlertid hendt.

Dessverre, det som ble ansett som en umulighet ble en realitet. USSR-staten falt sammen og ble splittet. Ting utviklet seg så fort at få mennesker innså hvor dramatiske disse hendelsene og deres konsekvenser skulle bli. Mange mennesker i både Russland og i Ukraina, så vel som i andre republikker, håpet at det nye Samveldet av Uavhengige Stater (SUS) som ble forsøkt skapt ville bli den nye formen for statdannelse. De ble fortalt at det ville bli en felles valuta, et felles økonomisk marked, et samlet forsvarsforbund; dog forble alt dette kun tomme løfter, imens et stort land opphørte å eksistere. Det var ikke før det gikk opp for oss russere at Krimhalvøya faktisk var blitt en del av et annet land at vi innså at vi ikke bare var blitt ranet, men faktisk plyndret.

Samtidig må vi innrømme at Russland selv, ved å ha lansert suverenitets prosjektet (gjennom Mikhail Gorbatsjovs perestrojkapolitikk), faktisk hjalp til med denne kollapsen av Sovjetsamveldet. Og da denne kollapsen skjedde ble Krim og Sevastopol helt enkelt glemt – selve hovedbasen til vår Svartehavsflåte. Millioner av mennesker gikk over natten fra å leve i et land til å våkne opp i et annet, slik at de endte opp som etniske minoriteter i tidligere republikker av unionen. Den russiske nasjon ble dermed over natten en av de største, om ikke den største, etniske folkegruppe i verden som noengang har blitt splittet fra hverandre av nytegnede statsgrenser.

Nå i ettertid, mange år senere, hørte jeg innbyggerne på Krim fortelle meg at de, den gang i 1991, hadde følt det som om de var blitt gitt bort som en sekk med poteter. Det er vanskelig å si seg uenig i dette. Og hva med den russiske stat? Hva med Russland? Jo landet vårt lot simpelthen denne hendelsen passere i all underdanighet. Russland gikk på den tid gjennom så dramatiske hendelser internt at det så seg ute av stand til å ivareta sine interesser. Dog kunne ikke folket slå seg til ro med denne vanvittig historiske urett. I alle disse år har innbyggerne og mange offentlige personer kommet tilbake til denne saken, og hevdet at Krim er historisk russisk land og Sevastopol en russisk by. Ja, vi visste alle at dette var sant i våre hjerter og sinn, men vi måtte gå ut ifra de rådende tilstander og bygge opp våre naboforbindelser med det selvstendige Ukraina helt fra grunnen av. Samtidig, vil våre relasjoner til Ukraina, med det broderlige ukrainske folk, alltid forbli av den aller største betydning for oss.

I dag kan vi snakke om dette i åpenhet, og jeg ønsker her å dele med dere noen detaljer vedrørende forhandlingene som foregikk tidlig på 2000-tallet. Den daværende president av Ukraina, herr Kuchma, spurte meg da om å påskynde prosessen med å måle opp de nye russisk-ukrainske grensene. På dette tidspunktet var denne prosessen i realiteten stoppet helt opp. Russland så ut til å ha akseptert at Krim var en del av Ukraina, men det fantes ingen forhandlinger om hvorhen grensene mellom våre to land egentlig gikk. Trass i den omfattende kompleksiteten med disse affærer tok jeg straks fatt i arbeidet med å instruere det russiske byråkratiet om å påskynde arbeidet med å dokumentere grensene, slik at vi en gang for alle skulle få en klar forståelse av at vi ved å tegne opp de nye grensene ville innrømme de facto og de jure at Krim var ukrainsk territorium, og dermed sette en sluttstrek omkring disse anliggende.

Vi var medgjørlige med Ukraina ikke bare omkring Krim, men også om slike innviklede spørsmål som de maritime grenser i Azovhavet og i Kertsjstredet. Det vi gikk ut ifra på den tid var at gode relasjoner med Ukraina var det som telte aller mest og at de ikke skulle føle seg som et gissel for fastlåste grensekonflikter. Vi ventet oss at Ukraina, med denne godvilje fra vår side, ville forbli våre gode naboer og håpet at de russere og russisktalende mennesker i Ukraina, spesielt i de sydøstlige områder og på Krim, ville få leve i et vennlig, demokratisk og sivilisert land som ville beskytte også deres rettigheter i tråd med alle normer for internasjonal lov.

Dessverre har ikke situasjonen utviklet seg slik. Gjentatte ganger ble det øvd forsøk på å frarøve de russisktalende minoriteter deres historiske identitet, ja selv deres språk, ved å utsette dem for påtvunget assimilasjon. Desto verre har russere, i likhet med alle andre innbyggere i Ukraina, måtte lide under en konstant politisk og statlig krise som har vedvart i over 20 år.

Jeg forstår godt hvorfor folk i Ukraina ønsket forandring. De har fått mere enn nok av sine myndigheters vanstyre helt siden Ukraina ble uavhengig. Presidenter, statsministere og parlamentarikere har skiftet, men deres holdning til folket har vært den samme. De har melket landet, kjempet seg imellom om makt, goder og penger og brydd seg pent lite om vanlige mennesker. De forstod godt at millioner av ukrainske borgere ikke så noen fremtidsmuligheter i sitt hjemland og reiste vekk til andre land for å jobbe som dagarbeidere. Bare i fjor fant 3 millioner ukrainske borgere seg slike jobber i Russland. Ifølge enkelte kilder tjente de, i 2013 her i Russland, over 20 milliarder dollar, noe som utgjør omtrent 12% av Ukrainas samlede BNP.

Jeg ønsker å gjenta at jeg forstår utmerket godt alle de mennesker som samlet seg på Maidenplassen med fredelige slagord imot korrupsjon, vanstyre og fattigdom. Retten til å kunne demonstrere fredelig, å få praktisere demokratiske prosedyrer og å kunne holde valg eksisterer jo for denne hensikt alene: å kunne avsette udugelige myndigheter som ikke tilfredsstiller folket. Dog, de som sto bak de seneste tids handlinger i Ukraina hadde en ganske annen agenda: de forberedte enda et regimeskifte; de ønsket å ta makten for en hver pris. De henga seg til terror, mord og opprør. Nasjonalister, neo-nazier, russofober og anti-semitter utførte kuppet. Disse menneskene fortsetter enda å sette tonen i Ukraina.

De nye såkalte myndigheter startet med å lage et lovforslag om å revurdere språkpolitikken, som er en direkte krenkelse mot rettighetene til landets etniske minoriteter. Dog ble disse såkalte «politikere» på dette punkt fort «disiplinert» av sine utenlandske sponsorer. En må innrømme at mentorene, av disse nåværende kuppmyndigheter, er smarte og at de godt vet hva slike dumme forsøk på å bygge et «rent» Ukraina vil medføre. Lovforslaget ble derfor straks satt til side «til mer passende tider». Knapt noen nevner dette forsøket lenger, sikkert med den antagelse at folk glemmer fort. Uansett, vi kan alle se intensjonene av disse ideologiske arvtakere av Bandera, Hitlers medhjelper under andre verdenskrig.

Det er også helt innlysende at det i dag ikke finnes noen legitim utøvende myndighet i Ukraina, ingen ansvarlige å forhandle med. Mange myndigheters departementer har blitt tatt over av kuppmakerne, men de har ingen kontroll over landet som helhet, mens de selv – og jeg ønsker å understreke dette – ofte er kontrollert av radikale. I noen tilfeller, trenger man til og med en spesiell tillatelse fra de militante på Maiden, for å få møte noen av ministrene i den nåværende regjering. Dette er ingen spøk – det er virkelighet.

De som motsatte seg kuppmakerne ble straks truet med tvang. Naturlig nok, i første linje for dette var Krim, det russisktalende Krim. I lys av dette, henvendte innbyggerne av Krim og Sevastopol seg til Russland for å få hjelp til å verne om sine rettigheter og liv og i å forhindre at de herjingene som enda finner sted i Kiev, Donetsk, Kharkov og andre ukrainske byer også skulle ramme dem.

Selvsagt kunne vi ikke la en slik bønn om hjelp gå upåaktet hen; vi kunne ikke gi opp Krim og la innbyggerne der i stikken. Det ville vært forræderi om vi så gjorde.

Først av alt måtte vi hjelpe til med å legge forholdene til rette slik at innbyggerne på Krim, for første gang i historien, kunne få muligheten til på fredelig vis å få uttrykke sin vilje angående sin egen fremtid. Utrolig nok, hva hører vi så fra våre kolleger i Vest-Europa og Nord-Amerika? De belærer oss med at vi gjør oss skyldige i å bryte internasjonal lov. Først av alt, vi må si at det i hvert fall er en god ting at de i det minste husker at det fortsatt eksisterer noe som heter internasjonal lov – heller sent enn aldri.

For det andre, og av størst betydning – hva er det vi bryter? Det er riktig at presidenten av den russiske føderasjon fikk lov av overhuset i parlamentet til å benytte væpnede styrker i Ukraina. Men, faktisk talt, ingen har handlet på denne tillatelsen enda. De russiske styrker har aldri marsjert inn på Krim (som følge av denne tillatelsen); de var der allerede i henhold til internasjonale avtaler. Men det er dog sant at vi forhøyet vår beredskap der; men – og dette ønsker jeg at alle må notere seg – vi økte aldri våre styrker på Krim, som er satt til 25,000, fordi det aldri har vært behov for å gjøre noe slikt.

Og da Krim erklærte seg uavhengig og vedtok å holde en folkeavstemning om spørmålet om løsrivelse, henviste Hovedrådet på Krim seg til De Forente Nasjoners stiftelsesdokument som omtaler en nasjons rett til selv å kunne bestemme over sin egen skjebne. Som en liten anekdote vil jeg minne dere om at da Ukraina trakk seg ut av USSR gjorde det akkurat det samme, nesten ord for ord. Ukraina benyttet seg av denne rettigheten, men innbyggerne på Krim blir nektet den samme rettighet. Hvorfor?

Dessuten, myndighetene på Krim henviste også til den velkjente Kosovo presedens – en presedens som våre vestlige kolleger selv var med på å skape, under en veldig lignende situasjon, da de ble enige seg imellom om lovligheten av en ensidige løsrivelse av Kosovo fra Serbia som de hevdet ikke krevde noe samtykke fra landets sentrale ledelse. En situasjon som på en prikk ligner det som nå skjer på Krim. I medhold til artikkel 2, kapittel 1 av De Forente Nasjoners stiftelsesdokument, sa FNs internasjonale domstol (ICJ) seg fullstendig enig i denne fremgangsmetoden og uttalte følgende i sin kommentar av 22. juli 2010, og jeg siterer: «Ingen generelle forbudet kan utledes fra praksisen til Sikkerhetsrådet med hensyn til erklæringer om uavhengighet,» og «Alminnelig folkerett inneholder ingen forbud mot erklæringer om uavhengighet.» Krystallklar tale, som de sier.

Igrunn liker jeg ikke å henvise til sitater, men i dette tilfellet klarer jeg ikke å hjelpe for det. Her er et sitat fra et annet offisielt dokument: Et skriv fra Amerikas forente stater, datert den 17. april, 2009, rettet til den samme internasjonale FN domstol i forbindelse med høringene om Kosovo. Igjen siter jeg: «Erklæringer om uavhengighet kan, og gjør i mange tilfeller, klare brudd på den nasjonale lovgivning. Men dette betyr ikke at de derfor bryter med folkeretten.» Sitat slutt. Amerikanerne skrev dette, spredte så budskapet over hele verden, og fikk alle til å samtykke i deres budskap. Og nå er de plutselig forferdet. Over hva? Handlingene til innbyggerne på Krim følger jo til punkt og prikke amerikanernes egne retningslinjer. Av en eller annen merkelig grunn gjelder plutselig ikke de samme retningslinjer, som gjaldt i kosovoalbanernes tilfelle (som vi anerkjenner fullt ut), for russere, ukrainere og krimtartarer som bor på Krimhalvøya. Man må igjen spørre seg hvorfor?

Vi får til stadighet høre fra USA og EU at Kosovo var et helt spesielt tilfelle. Men hva gjorde egentlig Kosovo så spesielt i våre kollegers øyne? Jo fordi situasjonen i Kosovo resulterte i så mange tap av liv. Men er dette et rimelig argument? Internasjonal lov nevner intet om dette. Dette er ikke bare dobbeltmoral, det er også hårreisende, primitivt og kynisk frekt. De burde holde seg for gode til å prøve å få alt til å passe – og på det mest klossete vis – med deres eget beste til enhver tid, ved å kalle den samme tingen hvit den ene dagen for så beksvart den neste. Ifølge denne bristende logikk vil følgelig enhver fremtidig konflikt dermed lede til at menneskeliv med nødvendighet må gå tapt.

Jeg vil tydelig understreke – at hvis ikke det lokale borgervernet på Krim effektivt hadde tatt kontroll over situasjonen, ville det med visshet ha resultert i tap av liv. Heldigvis unnslapp vi dette. Det fant ikke sted en eneste væpnet konfrontasjon på Krim og ingen liv gikk til spille. Hvordan tror man dette var mulig? Svaret er enkelt: fordi det er veldig vanskelig, praktisk talt umulig å kjempe mot et folks vilje. Og her vil jeg ønske å takke de ukrainske styrker – som teller 22,000 fult utrustede tjenestemenn. Jeg ønsker å takke alle de ukrainske tjenestemenn som lot være å motsette seg folkeviljen med et påfølgende blodbad som resultat.

I denne sammenheng vil jeg gjerne kommentere påstandene om at det skal ha foregått en slags aggressiv russisk intervensjon på Krim. Dette er merkelig å høre, for jeg kan ikke minnes et eneste eksempel fra historien hvor en militær intervensjon hverken resulterte i at et eneste skudd ikke ble avfyrt eller hvor et eneste menneskeliv ikke gikk tapt.

Kolleger,

Som et speilbilde reflekterer den nåværende situasjon i Ukraina det som ellers har utspilt seg av hendelser rundt omkring i verden i de siste par tiår. Etter oppløsningen av den bipolare maktbalansen har vi ikke lenger hatt noen stabilitet. Internasjonale nøkkelinstitusjoner blir ikke styrket; nei tvert om, i mange tilfeller, forverres deres livsvilkår. Våre vestlige partnere, ledet av USA, ønsker fritak fra å måtte rette seg etter internasjonal lov i sin egen politiske praksis, men ønsker heller å styre etter eget godtbefinnende med geværets lov. De har kommet til det skritt at de tror de nå er hevet over alle verdens lover, at de er bevilget en eksklusiv rett til å kunne bestemme hele verdens skjebne, og at bare de alene har rett i alle spørsmål. De oppfører seg helt tøylesløst, både her og der, de bruker makt mot suverene stater, bygger koalisjoner basert på prinsippet «Hvis du ikke er med oss, er du mot oss». For å få sin egen aggresjon til å virke legitim, henter de med pressmidler inn de nødvendige resolusjoner fra de internasjonale organisasjoner. Og om de ikke lykkes med å få viljen sin igjennom i disse fora, nøler de aldri med å ignorer både sikkerhetsrådet og FN.

Dette hendte i Jugoslavia; vi husker alle godt 1999. Det var knapt til å tro, selv etter å ha sett det med egne øyne, at på slutten av millenniet, ble en av Europas hovedsteder, Beograd, utsatt for rakettangrep i flere uker, før den ordentlige intervensjonen fant sted. Fantes det en FN-resolusjon som tillot en slik fremgangsmåte? Aldeles ikke. Og så slo de til i Afghanistan, Irak og senest i Libya hvor de helt åpenlyst brøt en helt klar resolusjon som var gitt dem av Sikkerhetsrådet; da de istedet for å håndheve det såkalte «flyforbudsvedtaket» valgte å benytte anledningen til å bombe landet fra oven.

Det har også funnet sted en hel serie med koordinerte «fargede» revolusjoner rundt om i verden. Menneskene i disse landene var helt klart mektig lei av tyranni, fattigdom og manglende fremtidsutsikter; men deres følelser ble misbrukt på det mest kyniske. Vestlige standarder, som ikke på noen som helst måte er i tråd med disse menneskenes levemønster, tradisjoner eller kultur, ble påtvunget disse landene. Som resultat ble det komplett kaos, voldsutbrudd og en rekker omveltninger istedet for demokrati og frihet. Den arabiske våren ble til den arabiske vinter.

En lignende situasjon utfoldet seg i Ukraina i 2004 der man, for å få inn den ønskede presidentkandidat under valget, fant på en slags «tredje runde» som det ikke fantes grunnlag for i loven. Det hele endte opp som en absurd farse som gjorde narr av den ukrainske grunnlov. Og denne gangen har de attpåtil tilføyd en velutstyrt armé av militante demonstranter.

Vi forstår godt hva som hender; vi forstår godt at disse handlingene var rettet mot Ukraina og Russland og imot en euroasiatisk integrasjon. Og alt dette pågikk mens Russland stevet etter å få til en dialog med våre kolleger i vest. Vi fremmer stadig forslag om samarbeid på sentrale områder; vi ønsker å styrke våre nivåer av tillit og at våre forbindelser skal være på like vilkår, åpene og rettferdige for begge parter. Men aldri har vi sett motsvarende imøtekommenhet fra deres side.

Tvert imot har de gjentatte ganger løyet for oss, tatt beslutninger bak vår rygg og stilt oss overfor kjensgjerninger først i etterkant av at de har blitt gjennomført. Dette var tilfellet med NATOs ekspansjon mot øst, samt utplasseringen av militær infrastruktur like ved våre grenser. De fortsatte med å fortelle oss det samme: «Vel, dette angår jo ikke dere.» Det er lett for dem å si.

Det hendte med utplasseringen av deres rakettskjold. Trass i alle våre protester fortsetter de enda med dette arbeid. Og det skjedde også med deres endeløse uthaling av visumspørsmålet, løftene om rettferdig handel og fri adgang til det globale markedet.

I dag blir vi truet med sanksjoner, men vi er rent praktisk avskåret på mange områder allerede som er av stor betydning for vår økonomi og nasjon. For eksempel, allerede under den kalde krigen hadde USA og deres allierte en lang liste med teknologisk og materielt utstyr som ble forhindret solgt til USSR, gjennom den såkalte «the Coordinating Committee for Multilateral Export Controls»-listen. I dag er denne ordningen formelt opphørt, men kun formelt; i virkeligheten er det mange restriksjoner som fortsatt lever videre i beste velgående.

Kort oppsummert; vi har all grunn til å tro at denne vedvarende og famøse utestengelsespolitikk fra det gode selskap, som vi har opplevd mot oss opp igjennom historien, vil fortsette. De prøver konstant å feie oss inn i et hjørne fordi vi har en uavhengig posisjon, fordi vi holder fast ved den, fordi vi kaller en spade for en spade og ikke engasjerer oss i hykleri. Men det er en grense for alt. Og i tilfellet med Ukraina har våre vestlige partnere krysset en demarkasjonslinje ved å helt åpenlyst prøve å gjøre narr av oss med sin uansvarlige og uprofesjonelle opptreden.

I virkeligheten er de selvsagt fullt ut klar over at det er millioner av russere som bor i Ukraina og på Krim. De må i sannhet ha manglet politisk instinkt og forstand om de ikke kunne forutse hva som ville følge av deres taskenspill. Russland ble forsøkt satt i sjakkmatt og måtte parere. Hvis man presser en fjæring alt hva man makter så vil den til slutt slå tilbake med full kraft. Dette forstår selv et barn.

I dag er det tvingende nødvendig å få en slutt på dette hysteriet, å gjendrive retorikken fra den kalde krigens dager og akseptere de umiskjennelige kjensgjerninger. Russland er en uavhengig og aktiv deltager i internasjonale spørsmål; og på linje med andre land har Russland også sine egne nasjonale interesser som må bli tatt hensyn til og respektert.

Samtidig er vi takknemlig alle dem som forsto våre nødvendige handlinger på Krim; vi er kineserne takknemlige, hvis ledere alltid har sett situasjonen i Ukraina og på Krim i sin fulle historiske og politiske kontekst, og vi er også veldig glade for Indias objektivet.

I dag ønsker jeg å henvende meg til innbyggerne i Amerikas forente stater, folket som siden deres nasjons grunnleggelse og deres uavhengighetserklæring ble skrevet, har vært stolte av å holde frihet høyest av alt. Er ikke innbyggerne på Krim sitt ønske, om selv å være herrer over sin egen skjebne og frihetslengsel, forståelig nettopp for dere?

Jeg tror at europeere flest, og først og fremst det tyske folk, vil forstå vårt syn. La meg minne om at da spørsmålet om Tysklands gjenforening ble drøftet på høyeste nivå ønsket enkelte nasjoner, som den gang og fortsatt er dette landets nære allierte, ikke at landet skulle bli gjenforent. Vår nasjon derimot uttrykte utvetydig støtte til det tyske folks oppriktige og ustoppelige ønske om nasjonal samling. Jeg er viss på at dere ikke har glemt dette, og jeg forventer at det tyske folk på samme vis vil velge å støtte opp om det russiske folks streben etter det historiske Russlands samling.

Jeg vil her benytte anledningen til å henvende meg til innbyggerne av Ukraina. Jeg ønsker oppriktig at dere skal forstå oss: vi ønsker ikke på noe vis å volde dere noe vondt eller såre deres nasjonale stolthet. Vi har alltid respektert den ukrainske stats territoriale integritet, i motsetning til de som ønsker å ofre Ukrainas enhet for sine egne politiske ambisjoner. Disse som sprader rundt med slagord om Ukrainas storhet, men som gjør alt for å splitte nasjonen. Dagens fastlåste situasjon hviler helt og holdent på deres samvittighet. Jeg ønsker at dere skal høre meg, kjære venner. Fest ikke lit til de som ønsker at dere skal frykte Russland, de som roper at andre regioner snart vil følge Krim. Vi ønsker ikke å splitte Ukraina; det har vi intet behov for. For Krims del, vil det fortsette å være russere, ukrainere og krimtartarenes felles land.

Jeg gjentar, at akkurat som opp igjennom århundrene vil Krimhalvøya forbli et felles hjem for alle de ulike folkegruppene som bor der. Men det vil aldri følge i Banderas fotspor!

Krimhalvøya er vår felles historiske arv og en veldig viktig faktor i regionens stabilitet. Dette strategiske territorium bør være en del av en sterk og stabil stat, som i dag bare kan være Russland. Ellers, kjære venner (både i Ukraina og i Russland) kan både dere og vi risikere at vi mister Krim for alltid, og dette kan hende før vi vet ordet av det. Vær vennlig og reflekter over dette.

La meg minne dere om at vi allerede har hørt deklarasjoner fra Kiev om at Ukraina snart skal meldes inn i NATO. Hva ville dette ha medført for beboerne på Krim? Jo at NATOs flåte ville ligge til ankers ved Russlands stolte flåteby, som ikke bare ville skape en illusorisk, men også en høyst reell trussel mot hele det sydlige Russland. Dette er et faktum som kunne ha funnet sted om det ikke hadde vært for krimbeboernes referendum, og jeg vil takke dem oppriktig for deres snarrådighet.

Men la meg også få konstatere at vi ikke er noen motstandere av å samarbeide med NATO, for dette er i sannhet ikke tilfellet. Selv om NATO er en omfattende organisasjon, forblir NATO først og fremst en militær allianse, og vi er motstandere av å ha en enhver militær allianse stående midt inne i vår egen bakgård eller inne på våre historiske områder. Jeg kan simpelthen ikke forestille meg at vi skulle kaste loss til Sevastopol for å besøke NATO-matroser. Selvsagt, de fleste av dem er helt klart flotte folk, men det ville være bedre å ha dem på besøk hos oss som våre gjester, enn omvendt.

La meg si rett ut at det smerter oss inderlig å se hva som foregår i Ukraina, å se folk som lider og strever for å komme seg igjennom disse tiders uroligheter og å vite om deres uvisshet for hva fremtiden vil bringe. Våre bekymringer er forståelige for vi er ikke bare nære naboer, men også ett folk. Kiev er alle russiske byers mor. Det gamle Rus er vårt felles opphav og vi kan ikke leve uten hverandre.

La meg tilføye et annet punkt. Millioner av russere og russisktalende mennesker bor i Ukraina og vil fortsette med å gjøre det. Russland vil alltid verne deres interesser gjennom bruk av politiske, diplomatiske og juridiske virkemidler. Men det burde like mye være i Ukrainas egeninteresse å sikre seg at disse menneskers rettigheter og behov blir ivaretatt. Dette er nemlig selve garantien for den ukrainske stats stabilitet og territoriale integritet.

Vi ønsker å være venner med Ukraina og vi ønsker at Ukraina skal være et sterkt, selvstendig og selvberget land. Ukraina er tross alt en av våre viktigste partnere. Vi har flere samarbeidsprosjekter og jeg har stor tro på disse prosjektenes fremtidige suksess uansett om tidene nå er turbulente. Viktigst av alt er vårt ønske om at fred og fordragelighet skal herske i Ukraina, og vi er beredt til å jobbe sammen med andre land for å gjøre alt som er mulig for å støtte opp om en slik utvikling. Men som jeg har sagt tidligere, bare Ukrainas egne innbyggere kan gjøre jobben med å rydde opp i sitt eget hus.

Innbyggerne på Krim og i Sevastopol, hele Russland beundrer deres mot, verdighet og djervhet. Det var dere som valgte Krims fremtid. Vi har aldri stått hverandre nærmere enn gjennom de siste dagers begivenheter med gjensidig støtte til hverandre. Dette var ekte følelser av solidaritet. Det er ved historiske milepæler som dette at en nasjon virkelig viser fram sin modenhet, styrke og ånd. Det russiske folk har gjennom denne prøvelsen demonstrert til fulle både sin modenheten og styrke gjennom sin gjensidige støtte for sine landsmenns skjebne på tvers av avstander.

Russlands utenrikspolitiske fasthet vedrørende disse spørsmål beror på folkeviljen til millioner av landsmenn, vår nasjonale enhet og støtten fra vårt folks politiske og sivile krefter. Jeg ønsker å takke dere for å ha vist deres patriotiske ånd, alle som en uten unntak. Nå må vi fortsette med å holde denne samholdskraften ved like slik at vi kan makte å løse de oppgaver som står foran oss på veien videre.

Helt opplagt vil vi bli motarbeidet fra utenlandsk hold, men dette er en beslutning som det er opp til oss selv å ta. Skal vi være beredt på å stå fast ved og verne om våre nasjonale interesser, eller skal vi alltid la oss kue, og flykte til hvem vet hvor? Noen vestlige politikere truer oss allerede ikke bare med sanksjoner, men også med utsikter til i stadig økende grad å måtte møte på alvorlige problemer innenfor vårt eget lands grenser. Jeg skulle gjerne vite hva de egentlig sikter til med dette: en aksjon fra en femtekolonne, en uensartet gjeng med «forrædere» som i praksis ikke kan enes om noe felles mål, eller håper de å sette oss i en forverret sosial og økonomisk situasjon slik at de kan provosere fram misnøye hos massene? Vi oppfatter slike uttalelser som svært uansvarlige og aggressive, og vi vil behandle slike uttalelser deretter. Når dette er sagt, vil vi aldri selv aktivt søke å konfrontere noen av våre forbindelser på liknende vis, enten de befinner seg i øst eller vest, men tvert imot sette alle våre krefter inn på å bygge opp siviliserte og gode naboforhold slik det sømmer seg i en moderne verden.

Kolleger,

Jeg forstår utmerket godt hvorfor befolkning på Krim valgte å formulere spørsmålet i sin folkeavstemning på den klarest mulige måte: skal Krimhalvøya være tilknyttet Ukraina eller Russland? Vi kan med sikkerhet slå fast at myndighetene på Krim og i Sevastopol valgte å sette til side enhver antydning til partipolitiske egeninteresser eller blokktenkning da de lot befolkningens hovedinteresser alene diktere premissene for utformingen av denne utvetydige spørsmålsstilling. De helt særegne historiske, befolkningsmessige, politiske og økonomiske forutsetningene for Krim ville da også ha gjort enhver annen formulering – uansett hvor fristende den kunne ha fortonet seg ved første øyekast – til en kime for indre splid som uunngåelig ville ledet til en akselererende forverring av forholdene med skjebnesvangre konsekvenser til følge for alle innbyggere på Krim. Derfor bestemte folket seg for å stille spørsmålet på en fast og kompromissløs måte, uten nyanser av grått. Folkeavstemningen var både rettferdig og transparent, og folket på Krim ga et klart og overbevisende uttrykk for sin oppriktige vilje da de oppga med et overveldende flertall at de ønsket å tilhøre Russland.

Russland må nå også ta en vanskelig beslutning basert på en overveielse av ulike interne og eksterne betraktninger. Hva mener folket så her i Russland? Her som i alle andre demokratier har menneskene selvsagt ulike syn på saken, men jeg ønsker å poengtere at den absolutte majoritet av folket helt klart støtter opp om hva som foregår.

Den siste oppdaterte meningsmåling som er gjennomført her i Russland viser at 95% av folket mener at Russland bør ivareta interessene til russerne og de andre etniske gruppene som lever på Krim – 95% av våre innbyggere. Mer enn 83% mener at Russland bør gjøre dette, selv om det vil komplisere våre forbindelser med enkelte land. Totalt 86% mente at Krim fortsatt var russisk territorium og en del av vårt land. Og en især viktig måling, som korresponderer nøyaktig med resultatet fra folkeavstemningen på Krim: omtrent 92% av vårt folk støtter Krims gjenforening med Russland.

Således ser vi at det overveldende flertall av innbyggerne på Krim og den absolutte majoritet av innbyggerne i Den russiske føderasjon støtter opp om en gjenforening av Republikken Krim og Sevastopol by med Russland.

Nå er krimbeboernes ønske om en gjenforening med Russlands opp til våre folkevalgte å avgjøre: og enhver avgjørelse i dette spørsmål kan kun basere seg på folkets oppriktige vilje, da myndighetene står absolutt til ansvar for de som har valgt dem.

Kjære medlemmer av Føderasjonsrådet, medlemmer av Statsdumaen, borgere av Russland, innbyggere av Krim og Sevastopol, i dag, i overensstemmelse med folkets vilje, fremlegger jeg for Den føderale forsamling en anmodning som åpner opp for etableringen av to nye konstituerte enheter innenfor den russiske føderasjon: Republikken Krim og byen Sevastopol. Traktaten for å ratifisere innlemmelsen av Krim og Sevastopol i den russiske føderasjon er allerede klar for signering. Jeg er trygg på deres støtte.

 

Flag of the President of the Russian Federation (256x192)

 5images

Categories: Nyheter, Russland, USA

Putin VS Obama

March 29, 2014 2 comments

Midt i all galskapen som “eliten” holder på med for tiden kan det være greit å ha noe å le av. Her er en liten bildeserie der vi sammenligner macho Putin med pinglete Obama. Selv om dette er humoristisk ment er det likevel en god porsjon med sannhet i dette.

————————————————————————-

Putin-young-784894Som ung var Putin seriøs

1-Obama.jpg.w300h198Obama røkte marijuana

————————————————————————-

Putin_Judo.jpg.w300h294Putin har sort belte i Judo

effeminate-obama.jpg.w300h218obama-prissy-2009-bycharlesdharapak-ext01b-xObama oppfører seg som en liten pyse ved synet av Judo. Legg også merke til at Michelle er mer macho enn Obama er her.

————————————————————————-

Putin_Horse.jpg.w300h298Putin rir på hester

Bobama_bike.jpg.w300h221Obama sykler med hjelm

————————————————————————-

putinbadass.jpg.w300h200Putin håndterer ekte våpen

tdy162.jpg.w300h197Obama leker med plastikk vannpistol

————————————————————————-

Vladimir72816c.jpg.w300h215Putin svømmer i kalde sjøer

barack-obama9.jpg.w180h253Obama vasser på grunna på Hawaii

————————————————————————-

tumblr00.jpg.w180h263Putin drikker øl som en mann

U.S. President Barack Obama drinks from a pint of Guinness stout at the Ollie Hayes pub in MoneygallObama lukker øya og stikker ut lillefingeren

————————————————————————-

201out.jpg.w300h199Putin kjører formel 1 bil

obama_go_cartObama ……vel…

————————————————————————-

0826putin.jpg.w300h355Putin er med på marinens hurtiggående småbåter

barac01.jpg.w300h297Obama…..

————————————————————————-

putinPutin er en muskuløs mann

obama-tees-marthas-vineyard-golf-courseObama er spinkel

————————————————————————-

putin-fishing2.jpg.w180h260russia_putin-3.jpg.w180h270Putin fisker som en mann

AObamaFishingObama …ehhh…

————————————————————————-

slidfree.jpg.w300h369Putin spiller ishockey

201OBAMA.JPG.w300h414Obama oppfører seg som en klovn på golfbanen

————————————————————————-

news343aPutin har kontroll over sin hund selv om den er løs.

Obama-walks-Bo.jpg.w300h200obama-rge.jpg.w300h260Obamas hund går tur med “sin herre”.

(Forøvrig er det verdt å nevne at Obama har gitt hunden navnet BO, etter initialene i sitt eget navn)

————————————————————————-

RUSSIA RUSSIA DAYPutin synger stolt nasjonalsangen

obamthem.jpg.w300h199Obama gir faen

————————————————————————-

tumblr0.jpg.w300h253Putin sitter som en mann

barackon20hObama…….

————————————————————————-

5imagesPutin utstråler autoritet

onbamimagesObama med sitt falske smil utstråler null autoritet

————————————————————————-

Hello-SailorAFP791092.jpg.w300h209Putin har stor respekt for de for som tjenstegjør i militæret

articlex394.jpg.w300h186Obama viser mangel på respekt

Obama-salute-marines.jpg.w300h243Obama viser sin mangel på respekt ved å snakke i telefon mens han passerer sine soldater

————————————————————————-

155918611.jpg.w300h170Putin er en kulturell mann. Her møter han tenorene Placido Domingo og Jose Carreras

Beyonce-aiser-7.jpg.w300h250Obama oppfører seg som en idiot når han møter sine talentløse favoritter, Jay-Z og Beyonce

————————————————————————-

PimagesPutin danser med ekte kvinnfolk

obamaellen.jpg.w300h235Obama danser som ei jente når han møter lesbiske Ellen DeGeneres

————————————————————————-

Lyudmila_Putin_favourite_photoPutin giftet seg med vakre Lyudmila

imagesCANWUIEPObama….. ehh…

————————————————————————-

8092002.jpg.w300h194 63685744.jpg.w300h206Putin er sammen med de tøffe gutta (Steven Segal og Jean Claude van Damme)

obamaandpObama og hans pakistanske venn fra 80-tallet. Legg merke til at de har det så koselig at de holder hverandre i hendene.

————————————————————————-

spo41.jpg.w300h200Putin er en av gutta

obama-on-the-view_510.jpg.w300h191Det samme kan ikke sies om Obama

————————————————————————-

2011-01-03-12-27-26-10-russian-prime-minister-vladimir-putin-kissed-a-bab.jpeg.w300h205Som den mannen Putin er, er han komfortabel rundt små barn. Barn merker også dette instinktivt.

2317870748_e94c181e2e.jpg.w300h23712081505_605.jpg.w300h163ibbmagesimg48.jpg.w300h346

obamang-baby.jpg.w300h225Obama, som den raringen og klovnen han er, er ukomfortabel i nærheten av småbarn. Barn merker fort om intensjonene er ekte eller skuespill

————————————————————————-

russianjintao.jpg.w300h225Putin ser den Kinesiske presidenten i øynene nå de hilser

cap6a-0.jpg.w300h177Obama bøyer seg som den slaven han er for Kina når han hilser på presidenten

————————————————————————-

73291628.jpg.w300h224Putin ser den Saudi-Arabiske kongen i øynene

obamadi-king.jpg.w300h238Obama bøyer seg for sin konge

————————————————————————-

putinpicPutin ser keiseren av Japan i øynene når de hilser

obama_1523079c.jpg.w300h188Obama bøyer seg som en misshandlet hund når han møter keiseren av Japan

————————————————————————-

 9781786-c30.jpg.w180h280En bok om Putin

05-17am00.jpg.w300h200En bok om Obama

(Ja de er begge reelle)

————————————————————————-

1101071200.jpg.w300h397Putin ser “badass”ut på forsiden av Time Magazine (2007)

Newsweek-Obama-Gay-President.jpg.w300h410Obama sin forside…. vel vel….  (Mai 2013)

 

Categories: Humor, Russland, USA

Keiser Report: Money out of Thin Debt Air

March 27, 2014 Leave a comment

Brother Nathanael – Can The Jews Stop Putin?

March 26, 2014 Leave a comment

Brother Nathanael – The Religion Of Vladimir Putin

March 17, 2014 Leave a comment

Keiser Report: EU Membership Market

March 13, 2014 Leave a comment
Categories: Europa og EU, Max Keiser, USA

Brother Nathanael – Money For People NOT Jewish Bankers

March 13, 2014 Leave a comment
Categories: Brother Nathaneal, Israel, USA

Brother Nathanael – Do we want a jewish state?

March 2, 2014 2 comments
Categories: Brother Nathaneal, Israel

Israels hemlige kjernefysiske program

February 13, 2014 6 comments

Israel's nuclear reactor at Dimona.

Israel har stjålet atom-hemmeligheter, drevet aktivt med spionasje og laget atombomber i skjul siden 1950-tallet. Og vestlige regjeringer, inkludert Storbritannia,USA og også Norge, har lukket øynene for dette.
Iran derimot, som ikke har bygget noen bomber (i hht USA’s og britisk etteretning), er satt under konstant internasjonal overvåkning av sitt atom prosjekt.

300px-Nuclear_reactor_in_dimona_(israel)
Dypt under ørkensanden i Israel er det bygget hemmelige kjernefysiske bomber, ved hjelp av teknologi og materialer som enten er levert av vennlige krefter eller stjålet av et hemmelig nettverk av agenter.

De har ett solid kjernefysisk arsenal, anslått til 80 stridshoder, med nok materialer til å produsere minst 110 til, og de er på linje med India og Pakistan. De har også hatt prøvesprengninger, med ett minimum av internasjonale protester.

Mordechai_Vanunu_2009
Til tross for det faktum at Israels atomprogram har vært en åpen hemmelighet siden en misfornøyd tekniker, Mordechai Vanunu, gikk ut offentlig i 1986, har Israel verken bekreftet eller avkreftet programmets eksistens.

Avraham Burg
Den tidligere ordførende leder i Knesset, Avraham Burg, brøt stillheten i slutten av 2013 og gikk ut med at Israel er i besittelse av både kjernefysiske og kjemiske våpen.

De vestlige regjeringer har hele veien spilt på lag med Israel med å unngå all omtale av saken. I 2009 spurte reporteren Helen Thomas Barack Obama om han visste om noen land i Midtøsten med atomvåpen. Obamas svar var at han ikke ønsket å spekulere i dette.

Det samme gjelder de brititske myndigheter. Der har svarene vært: “Israel har ikke erklært et atomvåpenprogram”, “vi har jevnlige diskusjoner med regjeringen i Israel på en rekke atomrelatertesaker”, “regjeringen i Israel er ikke i tvil om våre synspunkter” og “vi oppfordrer Israel til å bli en nasjon som skriver under ikkespredningsavtalen“.

dog-(R)dees
Men Israel sliter med å holde på hemligheten, flere og flere detaljer dukker stadig opp om hvordan de bygget sine atomvåpen av smuglede deler og stålet teknologi.

Listen over nasjoner som i hemmelighet har solgt Israel materialer og kompetanse til å bygge kjernefysiske stridshoder, eller som bare har lukket øynene for tyveri og spionasje, inkluderer dagens mest standhaftige aksjonister mot spredning : USA, Frankrike, Tyskland, Storbritannia og til og med Norge.

Israelske agenter, blandt annet fra spionnettverket Lekem, siktet seg inn på å skaffe kjernefysisk materiale og ny teknologi, ved hjelp av illegal anskaffelse og industrispionasje.

stuxn2

På grunn av dette er Israels utstyr til produksjon av kjernefysisk materiale ganske likt det utstyret Iran er i besittelse av. Det gjorde også at Israel hadde muligheten til å teste ut viruset, eller dataormen om man vil, med kodenavn Stuxnet på sitt utstyr før de slapp det i Iran i 2010. Stuxnet ødela en femtedel  av Irans sentrifuger. Stuxnet førte til at sentrifugene spant ut av kontroll, mens det samtidig viste ett “opptak” av at alt fungerte normalt.

centr1

I 1968 organiserte Lekem forsvinningen av en hel lastebåt full av uranmalm i midten av Middelhavet, Plumbat operasjonen. Israel brukte frontselskaper til å kjøpe en forsendelse med Yellowcake (behandlet uranmalm) i Antwerpen. Den ble så skjult i fat merket med “plumbat” og lastet på en lastebåt som var leid av ett fiktivt liberisk selskap. Salget ble kamuflert som en transaksjon mellom Tyske og Italienske selskap. Da skipet, Scheersberg A, forankret i Rotterdam, ble hele det originale mannskapet avvist under påskudd av at fartøyet hadde blitt solgt og ett israelsk mannskap tok plassen i stede. Skipet seilte så inn i Middelhavet, med Israelsk marine som vakt, og der ble lasten overført til ett annet fartøy.

250px-Yellowcake

Frigitte amerikanske og britiske dokumenter avdekket ett tidligere ukjent israelsk kjøp av ca 100 tonn Yellowcake fra Argentina i 1963 eller 1964, uten de sikringstiltak som vanligvis brukes i kjernefysiske transaksjoner for å forhindre at materialet som brukes til produksjon av våpen.

Israel utførte også byttehandel med Sør-Afrika, slik at de kunne utvikle sin egen bombe i 1970 mot at Israel fikk 600 tonn Yellowcake.

Deuterium_oxide_Norsk

Israel kjernereaktor hadde også behov for tungtvann. For å få tak i det snudde Israel seg mot Norge og Storbritannia. Tungtvann, som er en annen betegnelse for deuteriumoksid, kan brukes til å omdanne uran til plutonium, som igjen kan brukes i atomvåpen.
Norge solgte tungtvann til flere land på 1950-tallet, og mesteparten gikk til Sverige, Frankrike og Storbritannia.

I 1959 klarte Israel å kjøpe 20 tonn tungtvann. Omstendighetene rundt dette er noe usikkert, enkelte kilder hevder dette tungtvannet ble solgt til Storbritannia av Norge, men Storbritannia hadde så mye til overs at de solgte det videre til Israel, andre hevder Norge hadde solgt tungtvannet til Storbritannia, men britene hadde ikke behov for alt. Derfor valgte Norge å kjøpe dette tilbake av britene – for så å selge det til Israel. Istedenfor å ta tungtvannet hjem til Norge, der man ville måttet ta en ny eksportbehandling, valgte man å la eksporten gå fra Storbritannia.
Det hevdes også at enkelte forskere i mange år har vært klar over at det norske tungtvannet ble solgt til overpris, mot at den hemmelige kjøpekontrakten aldri skulle røpes og mot at Norge aldri skulle kreve noen inspeksjon, slik avtalen gir rett til.
håkon lie
Arbeiderpartiet huset varme Israel-venner som blandt annet Håkon Lie, og partiet hadde nære forbindelser til Histadrut, det mektige israelske LO. Den jødisk arbeiderbevegelsen i USA sendte penger til norsk arbeiderbevegelse. Så det var en massiv støtte til Israel fra venstersiden i norsk politikk.
jens chr hauge
I Olav Njølstad sin bok om Jens Chr. Hauge blir det avslørt hvor langt Arbeiderpartiet gikk i sin støtte til Israel. Hauge, som ofte drev et “en-mannsshow”, ble i 1961 sendt som kontrollør til Dimona-reaktoren i Israel for å sikre at norsk tungtvann bare ble brukt til fredelige formål.

Hauge fikk se reaktoren og i sin rapport til UD skriver Israel-vennen Hauge at israelerne ikke brukte tungtvannet til militære formål.

Dette var en regelrett løgn fra Jens Chr. Hauge.

I dagboken hans går det frem at Hauge var i “atombyen Dimona” i den israelske ørkenen. Han fikk se atomreaktoren og var svært begeistret over det han så.

dimona npp

Israels atomprosjekt kunne aldri ha utviklet seg så mye som det gjorde uten den enorme innsatsen fra Frankrike. Landet som hadde den hardeste linjen rundt ikke spredning og Iran, var med på å legge grunnlaget for Israels atomvåpenprogram.

I Dimona strømmet det inn med franske ingeniører for å bygge Israels første atomreaktor og ett langt mer hemmlig reprosseringsanlegg, ett anlegg som er i stand til å skille plutonium fra brukt reaktorbrensel. Dette var den største bekreftelsen på at Israels atomprogram var rettet mot å produsere våpen.

dimona 2

På slutten av 50-tallet var det 2500 franske statsborgere bosatt i Dimona. Byen ble forvandlet fra en landsby til en storby, preget av fransk innflytelse, men med ett tykt slør av hemlighold.
Den amerikanske journalisten Seymour Hersh skrev i sin bok The Samson Option:  Det var forbudt for franske arbeidere ved Dimona å skrive direkte til slektninger og venner i Frankrike og andre steder, men de sendte i stede brevene til ett falskt postkontor i Latin-Amerika.

Israeli_nuclear_reactor_stamp_1960

Storbritannia ble hold utenfor, de blir fortalt at denne enorme byggeplassen et forskningsinstitutt og ett magnesium prosseseringsanlegg.
Amerikanerne ble også holdt utenfor av både Israel og Frankrike og de fløy U2 spionfly over i forsøk på å finne ut hva de holdt på med.

Israel innrømmet å ha en reaktor men insisterte på at den var for fredelig formål. De hevdet at det brukte brenselet ble sendt til Frankrike for reprosessering. Gjennom hele 60-tallet ble det kategorisk nektet for eksistensen av det underjordiske reprosesseringsanlegget i Dimona som produserte plutonium for bomber.

iaea

Israel nektet å godta besøk av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). I begynnelsen av 60-tallet krevde president Kennedy at de skulle akseptere amerikanske inspektører.
Amerikanske fysikere ble sendt til Dimona, men de var underlagt restriksjoner og bevisst rot fra Israels side. Besøkene ble aldri to ganger i året som var avtalen, det var i stedet gjentatte utsettelser.De amerikanske fysikerne fikk heller ikke lov til å ta med eget utstyr eller samle inn prøver. Floyd Culler, ekspert på plutonium utvinning og amerikansk inspektør bemerket i sine rapporter at det nylig ble pusset og malt vegger i en av bygningene. Det viste seg at før hevrt amerikansk besøk hadde israelerne bygget falske vegger rundt heisene som gikk ned seks nivåer til det underjordiske reprosesseringsanlegget.

radioactive

Ettersom flere og flere bevis på Israels våpenprogram har dukket opp, har USA’s rolle gått fra å være uvitende og lettlurt til motvillige medskyldig.  I 1968 informerte CIA direktør Richard Helms president Johnson om at Israel faktisk hadde klart å bygge atomvåpen og at flyvåpenet hadde gjennomført tokt for å øve på å bruke disse.

Timingen kunne ikke vært verre, ikkespredningsavtalen var nettopp satt opp og hvis nyheten om at ett land som angivelig ikke var i besittelse av atomvåpen hadde utviklet dette i hemlighet kom frem ville nok mange land nektet å signere denne, spesiellt arabiske stater.

President Johnson besluttet å ikke si noe om dette ogpå et møte mellom Richard Nixon og Golda Meir i 1969 ble det formalisert at den amerikanske presidenten ikke skulle presse Israel til å underskrive ikkespredningsavtalen og Israel skulle holde sitt atomprogram hemlig.

Men det amerikanske engasjementet gikk dypere enn bare stillhet. I senere tid har det blitt kjent at CIA’s visedirektør Carl Duckett i 1976 på ett møte informerte ett dusin tjenestemenn fra US Nuclear Regulatory  Commission at CIA mistenkte at noe av det kjernefysiske materialet i Israels bomber var stjålet fra ett prosessanlegg i Pennsylvania.

Ikke bare hadde en alarmerende mengde kjernefysisk materiale forsvunnet fra Nuclear Materials and Equipment Corporation (Numec), men de hadde også blitt besøkt av israelsk etteretning.
Etterforskningen av dette ble etterhvert skrinlagt og ingen ble stilt ansvarlig. Konsekvensene for de involverte og ikke minst USA hadde vært så alvorlige at ingen ønsket å finne ut av dette.

vela

Den 22. september 1979 oppdager en amerikansk satellitt, Vela 6911, ett dobbelt lysglimt som er typisk for en kjernefysisk våpentest utenfor kysten av Sør-Afrika.
Leonard Weiss, matematiker og ekspert på kjernefysisk spredning, var rådgiver for senatet i USA på den tiden var overbevist om at en atomprøvesprengning hadde funnet sted, i strid med Limited Test Ban Treaty (LTBT).

Det var først etter at både Carter og deretter Reagan administrasjonen blandt annet forsøkt å kneble ham om denne hendelsen  at det gikk opp for Weiss at det var Israel og ikke Sør-Afrika som hadde utført detonasjonen.

“Jeg ble fortalt at det ville skape en svært alvorlig utenrikspolitisk spørsmål for USA, hvis jeg sa at det var en test” sier Weiss.

Israelske kilder har fortalt at lysglimtene som Vela satellitten plukket opp faktisk var den tredje av en serie av kjernefysiske tester Israel gjennomførte i samarbeid med Sør-Afrika i Det Indiske Hav.

Den amerikanske politikken med stillhet fortsetter den dag i dag og selv om Israel ser ut til å fortsette å handle på det kjernefysiske svarte markedet er det i mindre volum enn tidligere.

Barack_Obama
På det politiske nivå i USA ønsker ingen å forholde seg til dette, av frykt for å åpne Pandoras eske. Dette har på mange måter blitt en byrde for USA, men ingen i Washington, helt opp til Obama, tør ikke røre ved dette temaet, av frykt for å ødelegge forholdet til Israel.

I den arabiske verden, er det en økende utålmodighet grunnet den skjeve kjernefysiske fordelingen i området.
Egypt spesielt har truet med å gå ut av ikkespredningsavtalen med mindre det blir en fremgang mot å skape en atomvåpenfri sone i Midtøsten. De vestlig maktene lovet å iscenesette en konferanse om dette i 2012, men dette ble avlyst på USA,s befaling for å redusere presset mot Israel.

Israel er som vi ser det, en bandittstat, en stat som er en trussel mot verdensfreden. Landet har gjentatte ganger brutt avtaler, menneskerettigheter og brutalt utvidet sitt territorium. Alt dette uten at det har fått konsekvenser eller etterspill.

nukeBandittstaten Israel

The truth about Israels secret nuclear arsenal

Myndighetenes løgner ovenfor egen befolkning

Sellafield-En tikkende “bombe”

Israels dommedagsplaner

israel-nuke

Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

Join 28 other followers